La oss si at kunstkritikk – dvs. all estetisk kritikk – kan sammenlignes med det å drikke en kopp te. Tedrikkingens visuelle representasjon inneholder ett viktig element: den løftede lillefingeren. Om kunstkritikken altså kan sammenlignes med det å drikke en kopp te, er selve vurderingen denne løftede lillefingeren, et tydelig sjangerkjennetegn, men knapt nok det viktigste som foregår.