Et høydepunkt i den faglitterære utgivelseskalenderen! Norsk litterær årbok er ute, tjukkere og bedre enn noensinne. Undertegnede har skrevet årets versjon av den faste posten «Romanåret», med undertittelen «Det politiske vert stendig meir personleg», i et forsøk på å presse fjorårets romaner inn i en analyse som ligner noe slikt: At det personlige er politisk har vi visst lenge, men det politiske er også personlig. Der skriver jeg om Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, Inger Bråtveits Siss og Unn, 13. uke av Marianne Mjaaland, Unfun av Abo Rasul (Matias Faldbakken), Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen, Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke, og Pol av Mette Karlsvik. Noen av dem er gode, andre er dårlige. Gjett hvilke.
Av andre høydepunkt kan nevnes Agnes Ravatns amputerte versjon av Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv; Ellen Rees som i sin «Den reflekterende overflaten» går i åpen polemikk mot redaktør Eirik Vassenden og hans paradigmatiske artikkel om Erlend Loe, «Den store overflaten»; og Nora Simonhjell skriver om Stig Sæterbakkens behandling av stillhet og lyd, i artikkelen «stillheten er et varsel». Dessuten er Trond Borgens bibliografi over norsk litteraturforsking som alltid med, et verdifullt verktøy til å orientere seg.
Tre innledere vil belyse en rekke problemstillinger: Jonas Ekeberg, som er den nye redaktøren for nettstedet kunstkritikk.no; kunstkritikeren Solveig Lønmo, som skriver i Adresseavisen; og førsteamanuensis Sissel Furuseth, som vanligvis er faglig ansvarlig for masterstudiet studiet i kunstkritikk og kulturformidling ved NTNU i Trondheim – landets eneste tilbud på området. Møtelederen Dag Solhjell legger opp til at det blir god tid til meningsutveksling og debatt mellom panel og andre deltakere på møtet.
Kom alle som kan! Jeg tror det blir kjekt. Blir spennende for meg i alle tilfelle å få en skikkelig introduksjon til hva trønderne mener er de viktigste problemstillingene for en lokal kulturoffentlighet.
Om jeg var i Bergen på onsdag ville jeg gått på arrangementet «Dette er en skikkelig bra sak», som blant annet skal svare på spørsmålene:
Hva er «god kulturjournalistikk» ?
Hva er en «god sak»/vinkling?
Hvilke forventninger har scenekunstprodusentene til pressen og pressen til scenekunstprodusentene (eller informasjonsrådgiverne)?
Hvordan bør forholdet mellom journalister og informasjonsrådgivere i scenekunstfeltet være?
Interessante folk i panelet, selv om bytabloiden BA mangler. De har en mye mer åpen holdning til forhåndsdekning av kultur, og kan nok fungere litt som mikrofonstativ, i motsetning til BT som bærer på en voldsom redsel mot lanseringsjournalistikk (så lenge det ikke dreier seg om Bruce Springsteen).
I går foreleste jeg om Tommy Olsson på emnet jeg underviser i denne høsten, Kritikkens sjangre og format. Vi har lest boken Knust, hvor Olsson har samlet 59 tekster fra hans relativt korte periode som kunst- og musikkritiker, og noen få tekster som tilsynelatende handler mest om sado-masochisme – et motiv som også går igjen flere steder i hans kritikker og resten av hans kunstneriske praksis. I tillegg tok vi for oss et lite knippe av bokens anmeldelser[1].
Det er gøy å lese Olsson, alltid. Tekstene er full av narrativt overskudd, og hans kritiske persona er en trivelig, dekadent, livstrøtt og elskelig type det er morsomt å treffe igjen og igjen. På kurset har vi allerede snakket en god del om kritikk som en retorisk handling, selvfremstilling og den eventuelle risiko kritikeren løper som en følge av dette i løpet av høsten. Så i stedet for å konsentrere meg veldig om selvfremstilling, som jo er det de fleste forbinder med Olsson – hans egen breiale person (og vi snakket også en god del om den etter hvert, det er tross alt vanskelig å komme unna) – valgte jeg å snakke om det kunstsynet vi kan se skinne gjennom i tekstene hans. Dette kunstsynet – eller kanskje vi heller skal si livssynet, Olsson ser ikke ut til å operere med noe klart skille – er godt forankret i romantikkens forståelse av kunstens muligheter.[2]
Jacques Rancière skriver i The Politics of Aesthetics (2006) at
… Schiller’s ‘aesthetic state’ became the ‘aesthetic programme’ of German Romanticism, the programme summarized in the rough draft written together by Hegel, Hölderlin and Schelling: the material realization of unconditional freedom and pure thought in common forms of life and belief. (S. 27)
Og to sider seinere fortsetter han om avantgarden, hvis idé, som også har utgangspunkt i Schiller,
… is rooted in the the aesthetic anticipation of the future. If the concept of the avant-garde has any meaning in the aesthetic regime of the arts, it is on this side of things, not on the side of the advanced detachments of artistic innovation but on the side of the invention of sensible forms and material structures for a life to come. (S. 29)
I lys av denne beskrivelsen blir Tommy Olssons tidsfiksering ganske tydelig. Mye handler om hvem tiden vil gi rett og flere ganger avslutter han tekstene sine med henvisninger til at vi på en eller annen måte har dårlig tid, som i denne katalogteksten til Unni Askeland: «Så, ligger vi nær noe genuint? Jeg tror vi gjør det hele tiden, men det begynner å bli dårlig med tid nå. Det er bare et par timer igjen av det nye året.» Denne oppmerksomheten mot det som skal komme ser for meg ut til å være en ganske tydelig videreføring av romantikkens idé slik den formuleres av Rancière, som «the aesthetic anticipation of the future». Igjen og igjen beksriver Olsson kunstnerskap han liker – og han skriver stort sett utelukkende om det han liker – som «riktig akkurat nå», eller kanskje bedre: «et par-tre år forut for sin tid» e.l.
Denne tidsfetisjen som er knyttet til hva kunsten skal bringe får også uttrykk i at Olssons verdenssyn, og hans fortolkning av eget liv, stadig blir uttrykt gjennom en dato og et årstall. 1977 symboliserer punkens fødsel og død, en krise for alle estetiske hierarkier, innen alle felt. Etter dette er alt mulig, men dermed er det umulig å vite hvor man skal. I denne krisen blir kunstneren Tommy Olsson født. 9. september, 2001 konstituerer slutten på Olssons eget virke som videokunstner. Etter bildene av flyene i WTC og tårnenes kollaps er ingenting mulig, alle videoens utveier er stengte. Det er da kritikeren Tommy Olsson virkelig blir til.[3] Det er da kunstopplevelsen, formidlet i tekst, blir Olssons utløp.
Slik Tommy Olsson formidler sine opplevelser, med en insisterende oppmerksomhet rettet mot personlig situerthet, omgivelser, og hans (u)mulighet for kognitivt å gripe verkene, blir det klart at beskrivelsene av rus og sado-masochisme ikke er den egentlige kunstkritikken uvedkommende, slett ikke. Hos Olsson er de del av det samme prosjektet, et prosjekt som alltid er rettet mot overskridelse av det allerede kjente, en tørst etter tilgang til noe en ikke kontrollerer, noe ikke-konseptualisert, noe «en ikke visste at en vet». Slik befinner romantikkens blå blomst seg i SM-sexens sammenbringing av panikk og nytelse, hvor en ikke vet hva partneren nå vil gjøre. Og den befinner seg i møtet med kunstverket som en ikke har ord for å beskrive hvor bra er.
22.-24. oktober skjer det forholdsvis spennende saker i Trondheim: Forskningsseminaret «Litterær tidsskriftkritikk etter det moderne gjennombrudd» skal fortelle oss om hva som har foregått i alle disse trykksakene som har tynget oss alle med så mye dårlig lesersamvittighet. (On that note: Nyeste nummer av Vagantser fantastisk ut. De grafiske nyvinningene er virkelig fristende, for å bruke anmeldervokabularet.) Hva er det for en litterær offentlighet vi finner i tidsskriftene, hva inneholder den, hva snakker den om, og hvordan gjør den det? Diverse dyktige kritikere, forskere, kritikere og forskere og kritikkforskere skal delta. Innlegg om blant annet: Janus, Basar, Vinduet, Impressionisten, Kritiker, Bøk, Kraftsentrum og mye mer (faktisk). Heng med, det blir bra.
Kjekken sjøl
Selv skal jeg snakke om Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem, som kun kom ut mellom 1936 og ’37 (Tidsskriftet fikk imidlertid et langt etterliv, siden det ble anført som forløperen til Fossegrimen. Les mer om det i Cato Schiøtz’ omtale av tidsskriftet i Morgenbladet). Siden det er et seminar om litteraturkritikk skal jeg først og fremst studere de artiklene i tidsskriftet som handler om litteratur. Men om jeg utelukkende skulle basert meg på de artiklene som handlet utelukkende om litteratur ville det blitt tynt. Jeg kommer til å studere de artiklene som handler om kunst i det hele tatt. Veien frem må være det minst litterært interesserte tidsskriftet som noensinne har blitt redigert av en skjønnlitterær forfatter. Ikke at det ikke fins mange artikler om litteratur og kunst i bladet, men da handler det hovedsaklig om kunstnernes politiske oppgaver, ikke om ny litteratur. I løpet av Veien frems levetid publiserte de så vidt jeg kan se kritikker av tre romaner, ingen lyrikksamlinger, ingen skuespill (derimot to-tre forhåndsomtaler), en omtale at et maleri (Guernica) og fire anmeldelser av sakprosabøker om litteratur. Selve litteraturen var altså ikke veldig viktig, det lille som finnes av estetisk tenking er relativt trygt bygget på Marx og Engels egen litterære estetikk slik den blir formidlet av Lukács (realismen avslører ubevisst kapitalismens ideologi), men uten noe krav om positivitet, slik den sovjetiske sosialrealismen ble formulert. Mer sentralt sto kanskje litteraturens symbolske rolle som en kampsone mellom radikale og såkalt «upolitiske» (reaksjonære) forfattere. En rekke av artiklene dreier seg om hva kunstnerne gjør i Sovjet, og flere diskuterer hva som er den riktige måten å skrive på for en sosialistisk forfatter. Det var de underliggende politiske prinsippene for aktiviteten (aktivismen) som var sentralt for Grieg å diskutere, ikke litteraturen selv.
Veien frem er først og fremst kritisk i sin politikk, men politisk i sin kritikk. Om jeg skal forsøke å tenke i retoriske termer: Veien frems artikler har en forensisk holdning til den politiske offentligheten, Grieg avslører og anklager sin samtid. Når det gjelder litteraturen ser grunntonen heller ut til å være deliberativ: Spørsmålet er hva forfatteren skal gjøre. Tidsskriftet får dermed en slags karakter av å være Nordahl Griegs diskusjon med seg selv om hva forfatterens oppgave er, samtidig som artiklene fungerer som gjentatte oppfordringer til forfatterne om å skrive engasjert: De måtte ta side, og innse at fascismen var født av kapitalismen, derfor måtte også kapitalismen avskaffes. Det var den eneste egentlige kampen mot krig.
Forholdet til kommunismen kan bli en viktig del av innlegget mitt tror jeg. Jeg har lest litt Slavoj Žižek i det siste, og hans diskusjoner omkring Stalinismen er tankevekkende. Han gjennomfører en slags solidarisk kritikk som river teppet under beina på de stalinistiske kommunistene – Grieg var en av dem – samtidig som han er nådeløs i sin kritikk av liberalismen og det den har resultert i. Det er mulig at det kan bli fruktbart å la seg inspirere av hans lesning av Moskva-prosessene i min lesning av Veien frem. Det er i alle fall på høy tid at venstresiden tar hensyn til stalinismen i sin lesning av Grieg. Georg Johannesen, som til dels idoliserer Grieg, nekter å gå med på at Griegs politiske linje kan kritiseres, det vil innebære et knefall for Hamsun og hans våpendragere. I det finnes det sannhet, særlig når en tar inn over seg det presset som finnes for å «rehabilitere» Hamsun, men det svarer allikevel ikke på problemet med stalinismen. Den som sist har skrevet noe interessant om Grieg er vel Hans Marius Hansteen, som i Vagant # 1/2-2003 har en glitrende artikkel om Griegs krigspoesi. Men ved å konsentrere seg om krigen og poesien unngår Hansteen, med full rett vel å merke, stalinismen som problem. Žižek muliggjør kanskje en kritisk-solidarisk lesning av Griegs kommunisme. I diskusjonen omkring hva som var verst av den kommunistiske og den nazistiske terroren kan Žižeks posisjon til tider minne om Griegs egen holdning, selv om Grieg i sine artikler trofast slutter opp om Moskvas linje. I diktingen er ikke holdningen så klar.
Tenking pågår. Nå skal jeg på Nasjonalbiblioteket.
Etterpåklok oppdatering:
Da jeg gikk på biblioteket var det for å sjekke hvilke numre de forskjellige artiklene jeg skal bruke fra Veien frem kommer fra. Det som umiddelbart slo meg da jeg satte meg ned med mikrofilmen var at jeg i et klassisk anfall av akademisk hybris hadde tatt munnen alt for full da jeg, basert på hvilke artikler tidsskriftet bestod av, påstod at Veien frem var et lite litterært interessert tidsskrift. Tvert imot! Det renner over av litteratur, men ikke formidlet gjennom den borgerlig-kritiske anmelderinstitusjonen. I stedet valgte Grieg å trykke litteraturen uformidlet, dikt, noveller, roman- og dramautdrag. I stedet for å vurdere om litteraturen var «god nok» trykket han sine kampfellers litteratur.
Mitt utgangspunkt: «Hvordan var litteraturkritikken i Veien frem?» styrte blikket mitt utenom litteraturen. Jeg er havren, hvilket nek er du?
De gode menneskene i Audiatur sendte meg en pakke i går (som jeg hadde betalt for). Der lå blant annet den rykende ferske Midt i – fransk filosofi i dag, som gis ut i samarbeid av Audiatur og Gasspedal. Boken er skrevet av filosofen Gunnar Berge – ikke stortingspolitikeren – som jeg ikke kan skryte av å kjenne fra før. Den ser, overfladisk, ut til å være en storartet utgivelse, boken er massiv, og navne- og temaregistrene er imponerende, for ikke å snakke om innholdsfortegnelsen (som jeg ikke fant med en gang, den står bakerst. Hvert kapittel har dobbelt sett med sidetall, både for boken og for det enkelte kapittel. Er det for å gjøre det enklere for fremtidige studenter som skal lese tekstene i kompendieform tro?). De sentrale navnene er Gilles Deleuze, Isabelle Stengers, Georges Didi-Huberman og Jacques Rancière, hvorav jeg bare egentlig kjenner Rancière. Deleuze har aldri riktig gått inn i, annet enn gjennom overfladisk kjennskap til rhizomebegrepet hans, i første rekke takket være å ha studert sammen med den eminente Trine Flattun Rogndokken. Stengers og Didi-Huberman blir helt nye bekjentskap. Jeg gleder meg til å ta fatt på dette, særlig fordi boken i følge baksideteksten søker å «redegjøre for hvordan det er mulig å tenke filosofi, vitenskap, kunst og litteratur, ikke som atskilte territorier, opprettet ved motsetningsforhold, men som et felles anliggende som gir opphav til utallige fruktbare problemstillinger.» Når jeg skal få tid til å lese er imidlertid et annet spørsmål.
Mitt første egentlige møte med det jeg skal forske på fant sted i dag. Jeg var på Marienlyst og snakket med en som hadde peiling på litteraturdekningen i NRK-radio. Interessant å høre hvordan kulturjournalister tenker omkring utviklingen av litteraturdekningen fra etterkrigstidens ærbødige presentasjoner av den opphøyde litteraturen, gjennom journalismens spede fødsel på 70-tallet, til dagens idé om at kritikken er den beste måten å snakke om litteratur på. Dette er en bevegelse som også er påvirket av medieinstitusjonene og konkurransen dem i mellom, så det er flere mediehistoriske perspektiv som aktualiseres i en slik «fortelling». Det kan bli fruktbart.
Jeg holdt min første forelesning i går. Det var kun en introduksjon, til emnet KRIT3002 – Kritikkens sjangre og format, men likefullt spennende for min del. Jeg har vel ikke helt grepet om hvor fort/seint en forelesning går enda, så å disponere stoffet blir viktig å lære seg. Dessuten kjenner jeg ikke stoffet jeg skal undervise i så godt selv enda, så det ble mest en introduksjon til noen av problemstillingene vi skal ta for oss, og en liten bli kjent-runde med studentene. Vi er jo omtrent på samme alder de fleste av oss, og mange av dem har en del estetikkstudier i bagasjen i tillegg til kunstnerisk praksis dessuten, så jeg tror det kan komme bra samtaler og diskusjoner ut av samlingene våre.
Jeg snakket en del om det retoriske perspektivet i emnet – et perspektiv som forresten er viktig i hele masterstudiet, slik Sissel Furuseth peker på i denne diskusjonen knyttet til kunstkritikk.no og profesjonsutdannede vs. autodidakte kritikere. Retorikken gir et glimrende utgangspunkt for både å studere kritikken og for å utøve kritikk. Et slikt perspektiv må alltid ha kritikkens omgivelser som utgangspunkt fortalte jeg de håpefulle:
Hvor er vi nå? Hva forholder kritikken seg til? Hva er kritikkens omgivelser? Hva er kritikkens egen plass innenfor disse omgivelsene?
Grunnen til at det er viktig å besvare disse spørsmålene er selvfølgelig at dere skal vite hvilket felt vi begir oss ut i, men også at det gir oss en langt bedre mulighet til å besvare et av de retoriske og sosiologiske kjernespørsmålene : Hvem sier hva hvorfor og hvordan? For du kan ikke egentlig vite hvem noen er, uten å vite hvor de befinner seg, og du vet heller ikke egentlig hva de sier uten å vite hvem de sier det til, og hva de er omgitt av når de sier det, og dessuten er det helt umulig å vite hvorfor de sier det uten å ta disse tingene med i betraktningen. Så omgivelsene er absolutt sentrale.
(…)
Den som ønsker å tenke retorisk er alltid nødt til å tenke refleksivt, det vil si, den er nødt til å tenke over sin egen posisjon, sin egen retorikk. Og i tillegg er retorikken grei fordi den kan appliseres både på kritikken og på kunsten. Ikke bare må vi som kritikkfagpersoner tenke over hva som er kunstkritikerens talesituasjon. Vi må også tenke over hva som er kunstnerens, eller kunstens, hvis vi skal unngå biografismene for mye, talesituasjon. Det er vanlig å lese kunstkritikk som kunstens møte med en dommer som skal avgjøre om den holder mål. Men det er også mulig, og kanskje langt å foretrekke til og med, å lese kunstkritikken som en sivil rettssak, der kunsten og kritikeren står foran en dommer og prøver sine argumenter. Da er det ikke kritikeren som er dommer, men vi som lesere.
Når vi snakker om retorikk så er jeg godt fornøyd med å ha funnet plass til Georg Johannesen på pensum. Problemet med Johannesen er som alltid at han er så umåtelig kairosavhengig. Nesten alt han skrev har overføringsverdi, noen ganger snakker jeg kun i Johannesen-sitater, men tekstene hans er alltid så situerte – det er kanskje derfor de er så gode – at det er vanskelig å bruke dem i undervisningsøyemed. Det nærmeste jeg kom en programartikkel er innledningen til Om den norske skrivemåten hvor han gjør ganske godt greie for sitt syn på sakprosa, så den skal vi ha det kjekt med i høst, i tillegg til noen utdrag fra Rhetorica Norvegica. Mer om det senere.
Eirik Vassenden var i Dagbladet i går og snakket om terningkast, kritikk og Anne B. Ragde. Han svarer med sin sedvanlige sans for nyanser[1] på journalistens «er det krise nå?»-spørsmål, uten å gjøre noe nummer av det usedvanlig lite overraskende faktum at Anne B. Ragdes nye roman har fått en blandet mottagelse.
Jeg kan vel dele hans frykt for at kritikken som refleksjonsform er truet, men det vil den kanskje alltid i være i kommersielle medier? Kritikken som refleksjon er alltid truet av ønsket om å ikke tenke for mange ganger gjennom ting, om å komme raskere til poenget og avslutte den estetiske erfaringen. En uavsluttet erfaring kan vanskelig omsettes, derfor er det vanskelig for en avis å skulle selge en anmeldelse som plutselig kan revideres. Kritikkens varekarakter svekkes i altfor stor grad. Varen må være stabil for å ha en stabil verdi for leseren.
En virkelig spennende vurdering, en som lar seg rive med av kunsten (eller mot), vil jo aldri kunne la seg avslutte fullstendig. En slik perfekt lesning minner kanskje om Roland Barthes idé om Lysten ved teksten, som Wolfgang Iser ser som en av fire mulige måter å la teksten spille seg ut på. Bianca Theisen sammenfatter denne spillformen slik:
(…) the reader does not only come into play himself, he gambles with his own Self, his own attitudes and beliefs are put at stake when he reinscribes the distinction between his own moves and those of the text into the game; that is, the reader’s observer position is drawn into and operationalized in what Iser calls the ineradicable difference of play.[2]
Det er vel ikke nødvendig å forklare at det er nærmest umulig å skulle selge en avis fylt av denslags lesninger. Om denne lesningen skullel virkeliggjøres fullt ut (noe ingen egentlig taler for rett nok, det er bare snakk om elementer som kan være til stede i all slags lesing) så ville det endt med total galskap for leseren. Det kunne vel egentlig vært spennende å lese! Men kanskje snur jeg problemstillingen på hodet, for det er vel ikke slik at litteratene holder avisene som gisler og krever å få skrive lange «erotiske»[3] tekster. Det er vel heller slik som Vassenden sier: kritikken som refleksjon er under press. Det skulle vel også Dagbladets reaksjon tyde på. Tenk, kritikerene er ikke enige, de er ikke en gang helt sikker på hva de mener!
Forøvrig er det underlig at ikke den ideen om terningen med mange sider har blitt brukt i større grad. Jeg husker en rollespill-fanzine som anmeldte spill med en d8 (for de uinnvidde: en åttesidet terning, en terning med 20 sider heter d20).
Da jeg var påmeldt så sent og ikke skulle presentere noe på Norlit, fikk jeg dessverre ikke lest paperne som ble presentert, men utbyttet var allikevel godt føler jeg. De fleste presentasjonene jeg fulgte var interessante på sitt vis, og mange av berørte mitt eget prosjekt på forskjellige måter. Jeg fulgte sesjonen «Publics of Literature» (langt nede på siden), hvor alle innleggene var knyttet til resepsjon / litteraturens forhold til leserne på et eller annet vis. Det var hele 14 innlegg og følgelig ble sesjonen, som var i tre deler, nokså sprikende både mht. teoretisk rammeverk, tematikk og prosjektenes målsettinger. Det spente fra rein litteratursosiologi – slik Kerstin Rydbeck drev med, hun skulle intervjue lesesirkler om sine litterære valg og preferanser (tilbake til røttene!) – til mer litterært orienterte prosjekt hvor leserperspektiv og relasjonen til den litterære offentligheten var anvendt mer som lesenøkler. Jeg tenkte å nevne noen av dem som gjorde inntrykk, ikke fordi de var best, men fordi de traff nærmest det jeg selv skal holde på med. Nå skal jeg ta et viktig forbehold og si at det jeg videreformidler her er mitt inntrykk, og ikke nødvendigvis de omtalte forskernes hovedpoeng, kanskje har jeg misforstått det hele. Men det skjønte du vel?
Sesjonens dirigenter var Torbjörn Forslid og Anders Ohlsson, som nettopp har redigert boken Litteraturens offentligheter hvor bl.a. fem av paperne som ble presentert var med. Forslid og Ohlsson åpnet sesjonen med å ta et sveip over det som skulle bli presentert i løpet av de to dagene vi var samlet, og sa blant annet at vi sto foran en nylesning av Habermas. Det ble i alle fall ikke presentert i løpet av konferansen, men iom. at så mange jobber i dette feltet nå skal vi ikke se bor ifra at vi kan stå foran noe slikt.
Sissel Furuseth, som også er min veileder, presenterte et paper titulert «Tilbaketrekning som intervensjon. Om tidsskriftskritikkens fluktlinjer», hvor hun bl. a. med utgangspunkt i Bendik Wolds essay «Tilbaketrekning eller intervensjon?» diskuterte litteraters forhold til mediene og det som kanskje kan kalles en større offentlighet. Spørsmålet som ble særlig diskutert i sesjonen var hvilken offentlighetsmodell en skal legge til grunn i en slik diskusjon. Forfatteren henviste selv til Jon Helt Haarders modell som mikser Habermas med Goffman og Meyrowitz (se artikkelen «Performativ biografisme. Litteraturvidenskaben og det intime liv.» i Kritik #167 (2004)), Bourdieus feltteori, og en mer rhizomatisk forståelse av litterære fellesskap, slik blant andre Susanne Cristensen har tatt til orde for. Jeg tenker at i en slik diskusjon er en nødt til å forholde seg til hva nasjonen betyr. Bendik Wolds angrep på litteraturen for å være for tilbaketrukket og lite i kontakt med den politiske materien er avhengig av en politisk offentlighet for å være meningsfull. I dag står vi imidlertid i en slags politisk krise hvor nasjonen som politisk enhet stadig mister relevans, samtidig som den makten som har blitt forflyttet fra nasjonen kun i liten grad er overført til andre, overnasjonale, offentligheter (Jeg tror denne boken handler om noe av dette, tenker i alle fall å lese den.). Det finnes ikke noen egentlig nordisk offentlighet, langt mindre en europeisk eller internasjonal en. Men det finnes nordiske litterære deloffentligheter (eller rhizomatiske strukturer som vokser i en nordisk kontekst, eller noe sånt), og hvis litteraturen vender seg mot slike litterære fellesskap, som ikke har noe naturlig politisk motstykke, er det kanskje ikke rart at den oppfattes som ikkepolitisk. I og med at nasjonen har vært den viktigste rammen rundt TV og radio så langt, tror jeg at denne diskusjonen kommer til å bli viktig i mitt prosjekt.
Nasjonens sammenheng med både litterære og massemediale institusjoner ble godt illustrert av Karin Sarsenov som snakket om de russiske klassikernes rolle i russisk TV. Hun hadde studert et av Russlands mest populære TV-program, et slags teatersport-show, hvor forskjellige lag skal besvare forskjellige oppgaver på morsomst mulig måte. Hva hun fant var at de forskjellige lagene brukte klassikerne ekstensivt, stadig ble Pusjkin, Tolstoj, Dostojevskij og Tsjekhov brukt som grunnlag i sketsjer, sanger etc. Sarsenov forklarte dette, som kanskje er underlig for oss nordmenn, at et populært TV-program skal komme med stadige henvisninger til klassisk litteratur, med kommunistenes mål om å spre leseferdighet, og deres beinharde estetiske absolutisme, en tradisjon som fortsatt holder stand. I svenskenes læreplan er det to punkter knyttet til litteratur, noe á la «elevene skal lese noen verk, og kunne diskutere disse på et visst nivå», ikke ulikt norske forhold. Slik er det ikke i Russland. Der er det 17 punkter knyttet til litteraturundervisningen og alle forfattere det skal undervises i står nevnt ved navn, alle 112 av dem. Dermed har befolkningnen bred kjennskap til Russlands litteraturhistorie, og et meget stort felles referansefelt. Men det Sarsenov fant var at det som ble henvist til i humorprogrammet var stort sett biografiske detaljer og anekdoter knyttet til forfatterne, for det var bare dette folk husket fra skoledagene! Dermed har en kanskje bygget en sterk nasjonal identitet rundt litteraturen, men lite litterær identitet i nasjonen? Noe som overrasket meg var at denne pedagogikken i liten grad ble angrepet av politikere, heller ikke populister, de følte seg knyttet til denne arven. Det hadde kanskje vært en annen sak om det var eksperimentell poesi det ble undervist i …
Christine Sarrimos paper tok for seg debatten som fulgte utgivelsen av Lars Noréns En dramatikers dagbok (2008) og Maja Lundgrens Myggor ( 2007), som begge er en slags bekjennelsesromaner med sterk forankring i virkeligheten, hvor makt i kulturfeltet blir tematisert relativt åpenlyst. Bøkene bryter, ifølge Sarrimo, ned skillene mellom det private og offentlige, men også mellom fakta og fiksjon, og kanskje også mellom kunstprosa og bloggspråk. De er således typiske for den formen for litteratur som har vært så i vinden de siste årene, og som har fått merkelapper som «dobbeltkontrakt» (Poul Behrendt), «performativ biografisme» (Jon Helt Haarder), eller «selvbiografiksjon» (meg selv, men Sarrimo henviste ikke til meg, søren òg). Sarrimo pekte på likheter og ulikheter i bøkenes resepsjon, for eksempel hvor kjønnet reaksjonene var: Maja Lundgren ble erklært mentalt forstyrret, mens Norén fikk være kunstner. Det er kanskje en like fæl skjebne … Like interessant var det at selv om det de fleste reagerte på var tekstenes etikk, de var slemme eller uærlige evt. for ærlige, så måtte bøkene avvises av estetiske grunner før det etiske nivået kunne kritiseres. Det var ingen som skulle ta kritikerne for at de var kunstfiendtlige, «bøkene var bare ikke gode nok». Dette fikk meg til å tenke på Eirik Vassendens essay «Risiko i poesien», hvor han skriver om poetene Fredrik Nyberg og Stig Larsson som lar «sine egne» dårlige sider komme frem i poesien og dermed utsetter seg for en personlig risiko, at leseren ikke vil like dem. Som Sarrimo viser så er det lenge siden det var comme-il-faut å utelukkende kritisere en teksts etikk (i alle fall blant store deler av det litterære publikummet), det som nå skjer ser ut til å være en slags estetisering av den litterære etikken, der leserens etiske frastøtelse / rystelse / medynk i seg selv blir en slags estetisk effekt som vi kanskje enda ikke har et godt nok kritisk språk til å omtale.
Noe av det samme var Sophie Wennerscheid inne på i sin presentasjon av sitt paper kalt «Vis meg dine sår», hvor hun diskuterte selvbiografiske bøker som alle kretset rundt forfatternes forskjellige sykdommer og traumer. Disse poengene har kanskje ikke så mye med prosjektet mitt som i hovedsak dreier seg om kritikk, men jeg tror likevel at det er svært knyttet til den mediale utviklingen vi står midt i. Enten kan vi velge å tolke det slik Wennercheid gjorde, ved å si at den digitale verden skaper en «falsk» verden, og dermed et behov for å fremstå som et virkelig menneske, og hva er vel mer virkelig enn et sår? Jamfør Jon Helt Haarders idé om Thomasfunksjonen, oppkalt etter apostelen Thomas som måtte berøre Jesu sår for å tro at det var ham. Eller så kan vi se det slik Joshua Meyrowitz sier det, ved å se i den elektroniske offentligheten en iboende bevegelse mot at stadig mer av personen «bak» ordene blir synlig. Begge deler er kanskje riktig. Spørsmålet jeg må stille er hvilken rolle dette får for utviklingen av den kritiske institusjonen på radio og TV.
Den siste jeg skal omtale er Ann Steiner som studerer amatørkritikere på Amazon. Hun stilte blant annet spørsmål om denne praksisen var med på å tilgjengeliggjøre litteraturen, eller om det var med på å sentralisere og amerikanisere litteraturen. Dessuten var det et viktig spørsmål om det i det hele tatt var givende å sette en distinksjon mellom amatøren og den profesjonelle, mange av amatørene strebet helt klart mot en profesjonell status. Det var i alle fall klart at amatørkritikeren fungerer som ganske god PR for Amazon, de låner butikken sin autentisitet, og det viste seg også at om kritikere ble kritisert av andre kritikere så var det ofte med grunnlag i mistanke om at de ikke var den de utga seg for å være.Videre fant Steiner at anmelderne er svært sjangertro, dvs. de speiler bøkenes sjanger og innhold, og søker bekreftelse på egne opplevelser. Dette igjen fører til distinksjoner innenfor sjangeren: «Er dette god SF?» Til slutt diskuterte hun hvorvidt dette tilfredsstilte en idé om en habermasisk offentlighet, var disse anmeldelsene tilgjengelig for andre enn fans? Vendte de seg mot en større offentlighet? Svaret var nokså negativt, men, som Sissels presentasjon understreket, en habermasisk offentlighet er langt fra den eneste. Det eneste jeg savnet hos Steiner var referanser til parodier på anmeldelser, slik vi blant annet kan se noen mer og mindre subtile eksempler på i omtalen av boken Penetrating Wagner’s ring.
Et høydepunkt i den faglitterære utgivelseskalenderen! Norsk litterær årbok er ute, tjukkere og bedre enn noensinne. Undertegnede har skrevet årets versjon av den faste posten «Romanåret», med undertittelen «Det politiske vert stendig meir personleg», i et forsøk på å presse fjorårets romaner inn i en analyse som ligner noe slikt: At det personlige er politisk har vi visst lenge, men det politiske er også personlig. Der skriver jeg om Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, Inger Bråtveits Siss og Unn, 13. uke av Marianne Mjaaland, Unfun av Abo Rasul (Matias Faldbakken), Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen, Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke, og Pol av Mette Karlsvik. Noen av dem er gode, andre er dårlige. Gjett hvilke.
Stadig nærmere 