Det er kritikkdebatt folkens! Jippi! Er Karl Ove Knausgård noe å samle på? Er Vinduet gøy og Vagant et elitistisk surpomptidsskrift? Mitt skarpe kritikk-analytiske øye skuer imidlertid en problematikk som ligger under både Jan Kjærstads angrep på Knausgård-resepsjonen og Vagant-redaktør Audun Lindholms skarpe tilsvar til Kåre Bulies hyllest av Vinduet på Vagants bekostning (Ingen av dem er på nett.). Problemet heter «Kritikkens oppgave». Her følger en parasittisk parafrase av det hele:

Jan Kjærstad anklager kritikerstanden for å gå i takt: De er ikke informert nok om det litterære feltet (den selvbiografiske litterære trenden, som Kjærstad fører tilbake til Sverige og det sene 90-tallet) og Knausgård plasseres dermed ikke inn i noen sammenheng utover seg selv. Dessuten mener han kritikerne tar Min kamps selvbiografiske forutsetning for god fisk uten å utsette boken – han skriver kun om 1. bind – for en tilstrekkelig kildebevisst lesning. Kjærstad mener kritikken har latt seg forføre av den estetiske effekten som Jon Helt Haarder kaller Thomas-funksjonen, oppkalt etter tvileren Thomas som måtte stikke fingrene i Jesu sår for å tro at det var ham som hadde stått opp fra de døde. Ved å fortelle det som er «sant» oppleves Knausgårds fortelling langt sterkere enn vanlige fiksjoner. Om en leste boken mer «for seg selv», hevder Kjærstad, ville en fått et klarere blikk for dens egentlige kvaliteter. Dermed er kritikerne for sneversynte når det gjelder litteraturens trender, men for åpne hva gjelder Knausgårds påstand om sannhet.

I sin lesning av Min kamp-kritikkene finner Kjærstad at kritikerne er påfallende like i formen, spesielt opptatt av sin egen affektive reaksjon (Det skulle støtte opp under Thomas-funksjonen!) og hyperbolske i sammenligningene (Ibsen og Hamsun). Kjærstad tar til orde for en mer mangetydig kritikk som makter å bryte ut av Knausgårds konservative menneskesyn og romantiske kunstsyn, det klarer de visstnok ikke i dag.

Jeg skal ikke si så mye om Kjærstads påstander annet enn at den nok har mye rett om det materialet den tar for seg. Siden de første kritikkenes publisering har det kommet to bøker til, og dermed en rekke nye kritikker, andre innlegg og nye diskusjoner. Kjærstad er litt sent ute, men det er ikke hans feil, så vidt jeg kan forstå, det er mer et resultat av Min kamp-prosjektets unike publiseringsprosess. På grunn av seriepubliseringen tvinges resepsjonen til å tenke seg om etter hver bok, noe som tvinger frem en ny vurdering av de foregående bøkene og den foregående resepsjonen. (For eksempel er Øystein Vidnes‘ tekst etter andre, og Bernhard Ellefsens tekst etter tredje bind begge glimrende lesning.) Dermed har en rekke elementer ved bøkene blitt trukket frem i offentligheten, som nok hadde blitt liggende skjult i diverse masteroppgaver om Knausgård hadde gitt seg etter bind 1. Knausgård har dermed tvunget frem en reflekterende offentlighet, en kritikk som går ut over den enkle anbefalingskultusen Kjærstad finner i den første anmeldelsesrunden.

Over til den andre debatten: Kåre Bulie skrev i Dagbladet 6. januar i en omtale av Vinduet:

[Audun] Vingers Vinduet tar ganske visst litteraturen på alvor, men bærer samtidig preg av en upretensiøs humor som skiller det fra den strengere og mer høytidelige konkurrenten Vagant, der ingen skal være i tvil om at vanskelig litteratur er blodig alvor som bør behandles med ærbødighet. Mens Vagant-redaksjonen i Bergen, anført av redaktør Audun Lindholm, ikke går av veien for å signalisere en litt humørløs bedreviterholdning som lett kan ende med å stå i veien for de tallrike interessante tekstene bladet trykker, og gjerne klager over hvor dårlig det står til i det litterære Norge for øvrig, later Vinger ikke til å føle behov for å holde seg med fiendebilder. Han lager isteden et raust tidsskrift med atskillig større nedslagsfelt enn den Cappelen Damm-støttede konkurrenten på Vestlandet. Vingers Vinduet har en letthet og friskhet ved seg som Vagant kunne behøvd mer av, tyngre på labben som det er (selv om de deler noen bidragsytere). Først og fremst har imidlertid Vinger klart å skape den ettertraktede følelsen av samtidighet og relevans, en følelse som ikke er så lett verken å planlegge seg fram til eller forklare. Vinduet-utgivelser er blitt små litterære begivenheter som også en bredere popkulturell offentlighet forholder seg til. Så trykker da også Vinduet nesten dobbelt så mange eksemplarer som Vagant.

Audun Lindholm plukket heldigvis opp hansken i dagens Dagblad, for dette fiendebildet(!) som Bulie maler opp av Vagant og tidsskriftets kritiske praksis er en fare for en reflekterende litterær offentlighet. Lindholm ønsker en genuin kritiker, en som passer til følgende beskrivelse: «Kritikerens galskap er å ville forandre, bygge, redde – å ville forstå bedre, bryte mot status quo og stivnede tankemønstre.» I motsetning til dette maler Lindholm frem anmelderen, hvis adjektivrike språk først og fremst skal bejae status quo og formidle det populære. Lindholm er nok i overkant negativ i sin beskrivelse av anmelderens muligheter, men jeg støtter definitivt hans kamp for kritikerens refleksjon omkring, og intervensjon i, litteraturen, samfunnet og språket og tankene de baserer seg på.

Det er da også dette Jan Kjærstad tar til orde for når han etterlyser en vurdering som er på høyde med det beste i Knausgårds prosjekt. Det er kanskje også det samme Eirik Vassenden snakket om da han i høst nevnte at kritikken som refleksjonsform kan være truet.