Norsk litterær årbok

SamlagetEt høydepunkt i den faglitterære utgivelseskalenderen! Norsk litterær årbok er ute, tjukkere og bedre enn noensinne. Undertegnede har skrevet årets versjon av den faste posten «Romanåret», med undertittelen «Det politiske vert stendig meir personleg», i et forsøk på å presse fjorårets romaner inn i en analyse som ligner noe slikt: At det personlige er politisk har vi visst lenge, men det politiske er også personlig. Der skriver jeg om Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, Inger Bråtveits Siss og Unn, 13. uke av Marianne Mjaaland, Unfun av Abo Rasul (Matias Faldbakken), Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen, Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke, og Pol av Mette Karlsvik. Noen av dem er gode, andre er dårlige. Gjett hvilke.

Av andre høydepunkt kan nevnes Agnes Ravatns amputerte versjon av Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv; Ellen Rees som i sin «Den reflekterende overflaten» går i åpen polemikk mot redaktør Eirik Vassenden og hans paradigmatiske artikkel om Erlend Loe, «Den store overflaten»; og Nora Simonhjell skriver om Stig Sæterbakkens behandling av stillhet og lyd, i artikkelen «stillheten er et varsel». Dessuten er Trond Borgens bibliografi over norsk litteraturforsking som alltid med, et verdifullt verktøy til å orientere seg.

Ny bok: Midt i

De gode menneskene i Audiatur sendte meg en pakke i går (som jeg hadde betalt for). Der lå blant annet den rykende ferske Midt i fransk filosofi i dag, som gis ut i samarbeid av Audiatur og Gasspedal. Boken er skrevet av filosofen Gunnar Berge – ikke stortingspolitikeren – som jeg ikke kan skryte av å kjenne fra før. Den ser, overfladisk, ut til å være en storartet utgivelse, boken er massiv, og navne- og temaregistrene er imponerende, for ikke å snakke om innholdsfortegnelsen (som jeg ikke fant med en gang, den står bakerst. Hvert kapittel har dobbelt sett med sidetall, både for boken og for det enkelte kapittel. Er det for  å gjøre det enklere for fremtidige studenter som skal lese tekstene i kompendieform tro?). De sentrale navnene er Gilles Deleuze, Isabelle Stengers, Georges Didi-Huberman og Jacques Rancière, hvorav jeg bare egentlig kjenner Rancière. Deleuze har aldri riktig gått inn i, annet enn gjennom overfladisk kjennskap til rhizomebegrepet hans, i første rekke takket være å ha studert sammen med den eminente Trine Flattun Rogndokken. Stengers og Didi-Huberman blir helt nye bekjentskap.  Jeg gleder meg til å ta fatt på dette, særlig fordi boken i følge baksideteksten søker å «redegjøre for hvordan det er mulig å tenke filosofi, vitenskap, kunst og litteratur, ikke som atskilte territorier, opprettet ved motsetningsforhold, men som et felles anliggende som gir opphav til utallige fruktbare problemstillinger.» Når jeg skal få tid til å lese er imidlertid et annet spørsmål.