Det har ikke blitt mye tid til blogging i det siste, med eksamensretting og diverse. Og dette innlegget er en stakkarslig unnskyldning det også. Men jeg har altså debutert som kunstkritiker siden sist, i magasinet Billedkunst, i samarbeid med den talentfulle og vakre Synnøve Vik. Tidligere i høst dro vi til London for å se kunstmessen Frieze Art Fair, Europas største salgsmesse for kunst, og du kan lese vår rapport, «Markedet er museets mor» på Billedkunsts nettsider.
Om en skulle være interessert i andre perspektiver finnes det en jungel av anmeldelser, kommentarer og rapporter der ute, men ikke så mye på norsk. Klassekampen, som er den dagsavisen i Norge som bryr seg om billekunst, sendte Mona Gjessing, men artikkelen som sto på trykk 21.10 er ikke på nett. Det er derimot Kunstforum, de fokuserer på årets norske bidrag i denne artikkelen og på hvilke markedssignaler en kan lese ut av messen, i denne lederen.
Forresten kan Synnøves anmeldelse av utstillingen «Going to market», «Kommunisme? Nå?» som står på Henie Onstad frem til 7. februar, godt leses i sammenheng med teksten vår. Noen av de samme temaene blir tatt opp der.
Et høydepunkt i den faglitterære utgivelseskalenderen! Norsk litterær årbok er ute, tjukkere og bedre enn noensinne. Undertegnede har skrevet årets versjon av den faste posten «Romanåret», med undertittelen «Det politiske vert stendig meir personleg», i et forsøk på å presse fjorårets romaner inn i en analyse som ligner noe slikt: At det personlige er politisk har vi visst lenge, men det politiske er også personlig. Der skriver jeg om Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, Inger Bråtveits Siss og Unn, 13. uke av Marianne Mjaaland, Unfun av Abo Rasul (Matias Faldbakken), Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen, Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke, og Pol av Mette Karlsvik. Noen av dem er gode, andre er dårlige. Gjett hvilke.
Av andre høydepunkt kan nevnes Agnes Ravatns amputerte versjon av Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv; Ellen Rees som i sin «Den reflekterende overflaten» går i åpen polemikk mot redaktør Eirik Vassenden og hans paradigmatiske artikkel om Erlend Loe, «Den store overflaten»; og Nora Simonhjell skriver om Stig Sæterbakkens behandling av stillhet og lyd, i artikkelen «stillheten er et varsel». Dessuten er Trond Borgens bibliografi over norsk litteraturforsking som alltid med, et verdifullt verktøy til å orientere seg.
I går foreleste jeg om Tommy Olsson på emnet jeg underviser i denne høsten, Kritikkens sjangre og format. Vi har lest boken Knust, hvor Olsson har samlet 59 tekster fra hans relativt korte periode som kunst- og musikkritiker, og noen få tekster som tilsynelatende handler mest om sado-masochisme – et motiv som også går igjen flere steder i hans kritikker og resten av hans kunstneriske praksis. I tillegg tok vi for oss et lite knippe av bokens anmeldelser[1].
Det er gøy å lese Olsson, alltid. Tekstene er full av narrativt overskudd, og hans kritiske persona er en trivelig, dekadent, livstrøtt og elskelig type det er morsomt å treffe igjen og igjen. På kurset har vi allerede snakket en god del om kritikk som en retorisk handling, selvfremstilling og den eventuelle risiko kritikeren løper som en følge av dette i løpet av høsten. Så i stedet for å konsentrere meg veldig om selvfremstilling, som jo er det de fleste forbinder med Olsson – hans egen breiale person (og vi snakket også en god del om den etter hvert, det er tross alt vanskelig å komme unna) – valgte jeg å snakke om det kunstsynet vi kan se skinne gjennom i tekstene hans. Dette kunstsynet – eller kanskje vi heller skal si livssynet, Olsson ser ikke ut til å operere med noe klart skille – er godt forankret i romantikkens forståelse av kunstens muligheter.[2]
Jacques Rancière skriver i The Politics of Aesthetics (2006) at
… Schiller’s ‘aesthetic state’ became the ‘aesthetic programme’ of German Romanticism, the programme summarized in the rough draft written together by Hegel, Hölderlin and Schelling: the material realization of unconditional freedom and pure thought in common forms of life and belief. (S. 27)
Og to sider seinere fortsetter han om avantgarden, hvis idé, som også har utgangspunkt i Schiller,
… is rooted in the the aesthetic anticipation of the future. If the concept of the avant-garde has any meaning in the aesthetic regime of the arts, it is on this side of things, not on the side of the advanced detachments of artistic innovation but on the side of the invention of sensible forms and material structures for a life to come. (S. 29)
I lys av denne beskrivelsen blir Tommy Olssons tidsfiksering ganske tydelig. Mye handler om hvem tiden vil gi rett og flere ganger avslutter han tekstene sine med henvisninger til at vi på en eller annen måte har dårlig tid, som i denne katalogteksten til Unni Askeland: «Så, ligger vi nær noe genuint? Jeg tror vi gjør det hele tiden, men det begynner å bli dårlig med tid nå. Det er bare et par timer igjen av det nye året.» Denne oppmerksomheten mot det som skal komme ser for meg ut til å være en ganske tydelig videreføring av romantikkens idé slik den formuleres av Rancière, som «the aesthetic anticipation of the future». Igjen og igjen beksriver Olsson kunstnerskap han liker – og han skriver stort sett utelukkende om det han liker – som «riktig akkurat nå», eller kanskje bedre: «et par-tre år forut for sin tid» e.l.
Denne tidsfetisjen som er knyttet til hva kunsten skal bringe får også uttrykk i at Olssons verdenssyn, og hans fortolkning av eget liv, stadig blir uttrykt gjennom en dato og et årstall. 1977 symboliserer punkens fødsel og død, en krise for alle estetiske hierarkier, innen alle felt. Etter dette er alt mulig, men dermed er det umulig å vite hvor man skal. I denne krisen blir kunstneren Tommy Olsson født. 9. september, 2001 konstituerer slutten på Olssons eget virke som videokunstner. Etter bildene av flyene i WTC og tårnenes kollaps er ingenting mulig, alle videoens utveier er stengte. Det er da kritikeren Tommy Olsson virkelig blir til.[3] Det er da kunstopplevelsen, formidlet i tekst, blir Olssons utløp.
Slik Tommy Olsson formidler sine opplevelser, med en insisterende oppmerksomhet rettet mot personlig situerthet, omgivelser, og hans (u)mulighet for kognitivt å gripe verkene, blir det klart at beskrivelsene av rus og sado-masochisme ikke er den egentlige kunstkritikken uvedkommende, slett ikke. Hos Olsson er de del av det samme prosjektet, et prosjekt som alltid er rettet mot overskridelse av det allerede kjente, en tørst etter tilgang til noe en ikke kontrollerer, noe ikke-konseptualisert, noe «en ikke visste at en vet». Slik befinner romantikkens blå blomst seg i SM-sexens sammenbringing av panikk og nytelse, hvor en ikke vet hva partneren nå vil gjøre. Og den befinner seg i møtet med kunstverket som en ikke har ord for å beskrive hvor bra er.
22.-24. oktober skjer det forholdsvis spennende saker i Trondheim: Forskningsseminaret «Litterær tidsskriftkritikk etter det moderne gjennombrudd» skal fortelle oss om hva som har foregått i alle disse trykksakene som har tynget oss alle med så mye dårlig lesersamvittighet. (On that note: Nyeste nummer av Vagantser fantastisk ut. De grafiske nyvinningene er virkelig fristende, for å bruke anmeldervokabularet.) Hva er det for en litterær offentlighet vi finner i tidsskriftene, hva inneholder den, hva snakker den om, og hvordan gjør den det? Diverse dyktige kritikere, forskere, kritikere og forskere og kritikkforskere skal delta. Innlegg om blant annet: Janus, Basar, Vinduet, Impressionisten, Kritiker, Bøk, Kraftsentrum og mye mer (faktisk). Heng med, det blir bra.
Kjekken sjøl
Selv skal jeg snakke om Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem, som kun kom ut mellom 1936 og ’37 (Tidsskriftet fikk imidlertid et langt etterliv, siden det ble anført som forløperen til Fossegrimen. Les mer om det i Cato Schiøtz’ omtale av tidsskriftet i Morgenbladet). Siden det er et seminar om litteraturkritikk skal jeg først og fremst studere de artiklene i tidsskriftet som handler om litteratur. Men om jeg utelukkende skulle basert meg på de artiklene som handlet utelukkende om litteratur ville det blitt tynt. Jeg kommer til å studere de artiklene som handler om kunst i det hele tatt. Veien frem må være det minst litterært interesserte tidsskriftet som noensinne har blitt redigert av en skjønnlitterær forfatter. Ikke at det ikke fins mange artikler om litteratur og kunst i bladet, men da handler det hovedsaklig om kunstnernes politiske oppgaver, ikke om ny litteratur. I løpet av Veien frems levetid publiserte de så vidt jeg kan se kritikker av tre romaner, ingen lyrikksamlinger, ingen skuespill (derimot to-tre forhåndsomtaler), en omtale at et maleri (Guernica) og fire anmeldelser av sakprosabøker om litteratur. Selve litteraturen var altså ikke veldig viktig, det lille som finnes av estetisk tenking er relativt trygt bygget på Marx og Engels egen litterære estetikk slik den blir formidlet av Lukács (realismen avslører ubevisst kapitalismens ideologi), men uten noe krav om positivitet, slik den sovjetiske sosialrealismen ble formulert. Mer sentralt sto kanskje litteraturens symbolske rolle som en kampsone mellom radikale og såkalt «upolitiske» (reaksjonære) forfattere. En rekke av artiklene dreier seg om hva kunstnerne gjør i Sovjet, og flere diskuterer hva som er den riktige måten å skrive på for en sosialistisk forfatter. Det var de underliggende politiske prinsippene for aktiviteten (aktivismen) som var sentralt for Grieg å diskutere, ikke litteraturen selv.
Veien frem er først og fremst kritisk i sin politikk, men politisk i sin kritikk. Om jeg skal forsøke å tenke i retoriske termer: Veien frems artikler har en forensisk holdning til den politiske offentligheten, Grieg avslører og anklager sin samtid. Når det gjelder litteraturen ser grunntonen heller ut til å være deliberativ: Spørsmålet er hva forfatteren skal gjøre. Tidsskriftet får dermed en slags karakter av å være Nordahl Griegs diskusjon med seg selv om hva forfatterens oppgave er, samtidig som artiklene fungerer som gjentatte oppfordringer til forfatterne om å skrive engasjert: De måtte ta side, og innse at fascismen var født av kapitalismen, derfor måtte også kapitalismen avskaffes. Det var den eneste egentlige kampen mot krig.
Forholdet til kommunismen kan bli en viktig del av innlegget mitt tror jeg. Jeg har lest litt Slavoj Žižek i det siste, og hans diskusjoner omkring Stalinismen er tankevekkende. Han gjennomfører en slags solidarisk kritikk som river teppet under beina på de stalinistiske kommunistene – Grieg var en av dem – samtidig som han er nådeløs i sin kritikk av liberalismen og det den har resultert i. Det er mulig at det kan bli fruktbart å la seg inspirere av hans lesning av Moskva-prosessene i min lesning av Veien frem. Det er i alle fall på høy tid at venstresiden tar hensyn til stalinismen i sin lesning av Grieg. Georg Johannesen, som til dels idoliserer Grieg, nekter å gå med på at Griegs politiske linje kan kritiseres, det vil innebære et knefall for Hamsun og hans våpendragere. I det finnes det sannhet, særlig når en tar inn over seg det presset som finnes for å «rehabilitere» Hamsun, men det svarer allikevel ikke på problemet med stalinismen. Den som sist har skrevet noe interessant om Grieg er vel Hans Marius Hansteen, som i Vagant # 1/2-2003 har en glitrende artikkel om Griegs krigspoesi. Men ved å konsentrere seg om krigen og poesien unngår Hansteen, med full rett vel å merke, stalinismen som problem. Žižek muliggjør kanskje en kritisk-solidarisk lesning av Griegs kommunisme. I diskusjonen omkring hva som var verst av den kommunistiske og den nazistiske terroren kan Žižeks posisjon til tider minne om Griegs egen holdning, selv om Grieg i sine artikler trofast slutter opp om Moskvas linje. I diktingen er ikke holdningen så klar.
Tenking pågår. Nå skal jeg på Nasjonalbiblioteket.
Etterpåklok oppdatering:
Da jeg gikk på biblioteket var det for å sjekke hvilke numre de forskjellige artiklene jeg skal bruke fra Veien frem kommer fra. Det som umiddelbart slo meg da jeg satte meg ned med mikrofilmen var at jeg i et klassisk anfall av akademisk hybris hadde tatt munnen alt for full da jeg, basert på hvilke artikler tidsskriftet bestod av, påstod at Veien frem var et lite litterært interessert tidsskrift. Tvert imot! Det renner over av litteratur, men ikke formidlet gjennom den borgerlig-kritiske anmelderinstitusjonen. I stedet valgte Grieg å trykke litteraturen uformidlet, dikt, noveller, roman- og dramautdrag. I stedet for å vurdere om litteraturen var «god nok» trykket han sine kampfellers litteratur.
Mitt utgangspunkt: «Hvordan var litteraturkritikken i Veien frem?» styrte blikket mitt utenom litteraturen. Jeg er havren, hvilket nek er du?
Eirik Vassenden var i Dagbladet i går og snakket om terningkast, kritikk og Anne B. Ragde. Han svarer med sin sedvanlige sans for nyanser[1] på journalistens «er det krise nå?»-spørsmål, uten å gjøre noe nummer av det usedvanlig lite overraskende faktum at Anne B. Ragdes nye roman har fått en blandet mottagelse.
Jeg kan vel dele hans frykt for at kritikken som refleksjonsform er truet, men det vil den kanskje alltid i være i kommersielle medier? Kritikken som refleksjon er alltid truet av ønsket om å ikke tenke for mange ganger gjennom ting, om å komme raskere til poenget og avslutte den estetiske erfaringen. En uavsluttet erfaring kan vanskelig omsettes, derfor er det vanskelig for en avis å skulle selge en anmeldelse som plutselig kan revideres. Kritikkens varekarakter svekkes i altfor stor grad. Varen må være stabil for å ha en stabil verdi for leseren.
En virkelig spennende vurdering, en som lar seg rive med av kunsten (eller mot), vil jo aldri kunne la seg avslutte fullstendig. En slik perfekt lesning minner kanskje om Roland Barthes idé om Lysten ved teksten, som Wolfgang Iser ser som en av fire mulige måter å la teksten spille seg ut på. Bianca Theisen sammenfatter denne spillformen slik:
(…) the reader does not only come into play himself, he gambles with his own Self, his own attitudes and beliefs are put at stake when he reinscribes the distinction between his own moves and those of the text into the game; that is, the reader’s observer position is drawn into and operationalized in what Iser calls the ineradicable difference of play.[2]
Det er vel ikke nødvendig å forklare at det er nærmest umulig å skulle selge en avis fylt av denslags lesninger. Om denne lesningen skullel virkeliggjøres fullt ut (noe ingen egentlig taler for rett nok, det er bare snakk om elementer som kan være til stede i all slags lesing) så ville det endt med total galskap for leseren. Det kunne vel egentlig vært spennende å lese! Men kanskje snur jeg problemstillingen på hodet, for det er vel ikke slik at litteratene holder avisene som gisler og krever å få skrive lange «erotiske»[3] tekster. Det er vel heller slik som Vassenden sier: kritikken som refleksjon er under press. Det skulle vel også Dagbladets reaksjon tyde på. Tenk, kritikerene er ikke enige, de er ikke en gang helt sikker på hva de mener!
Forøvrig er det underlig at ikke den ideen om terningen med mange sider har blitt brukt i større grad. Jeg husker en rollespill-fanzine som anmeldte spill med en d8 (for de uinnvidde: en åttesidet terning, en terning med 20 sider heter d20).
Det har ikke blitt mye tid til blogging i det siste, med eksamensretting og diverse. Og dette innlegget er en stakkarslig unnskyldning det også. Men jeg har altså debutert som kunstkritiker siden sist, i magasinet Billedkunst, i samarbeid med den talentfulle og vakre Synnøve Vik. Tidligere i høst dro vi til London for å se kunstmessen Frieze Art Fair, Europas største salgsmesse for kunst, og du kan lese vår rapport, «Markedet er museets mor» på Billedkunsts nettsider.
Stadig nærmere 